Gjenfortalt av Ine Mariel Solbakken

OSLO, september 2021
Jeg møtte en kvinne i 30-årene på trilletur, som jeg slo følge med hjem fra parken.
– «Fortell meg om en risiko du har tatt», sa jeg. – «Det mest risikofylte jeg har gjort, var å få barn», sa hun og pekte på barnevognen. Så begynte hun å fortelle sin fødselsfortelling:

Jeg skulle ha mitt første barn, og hadde som mange andre, tanker og forventninger rundt min første fødsel. Jeg skulle stole på urkvinnen i meg og valgte å ikke gjøre research og unngikk andres fødselsfortellinger for å slippe å høre alle skrekkfortellingene. Kvinnekroppen har født barn i tusenvis av år, hvorfor skulle ikke jeg klare det? Jobben min skulle være å spille på lag med kroppen, og la den gjøre jobben som den er laget for. Jeg hadde en romantisk tanke om en naturlig fødsel og en drøm om et første møte med min nye familie med barnet på brystet. Ikke visste jeg at drøm skulle bli til mareritt.

Det nærmet seg termin, og to dager før termin kjente jeg at noe var på gang. Jeg dro på sykehuset for min siste kontroll og fikk konstatert høyt blodtrykk. Jeg ble lagt inn til observasjon, og da blodtrykket gikk ned på kvelden bestemte de som bestemmer seg for å sette meg i gang. Jeg kjente meg ikke klar. De satte inn en ballong for å sette i gang fødselen, senere tok de vannet mitt. Alt var veldig vondt. Tankene surret i hodet om at jeg burde stått på mitt og fulgt magefølelsen, for det viste seg at barnet heller ikke var klart. Til slutt kom de som bestemmer inn i rommet, og med harde, korte ord uten medfølelse uttalte de min største frykt: «Det må bli keisersnitt».

Så fikk jeg en lang sprøyte i ryggen. Jeg lå på en kald, hard seng lam fra halsen og ned, som Jesus på korset og ventet på min skjebne, barnet. Utenfor min egen kropp, som en tilskuer til min egen fødsel. Drømmen om et varmt barn liggende på brystet, ble omgjort til et glimt av barnet mitt i øyekroken idet sykehuspersonalet bar barnet mitt ut av operasjonsstuen. Det var tid for at jeg skulle opereres.

Min mann fikk beskjed om å kle av seg på overkroppen, så fikk han en tubetopp og barnet inntil seg fordi kroppskontakt er så viktig. Han fikk ikke noe rom, selv om dette var midt på natta. De plasserte han i kantina. I det blinkende lyset fra Tine-kjøleskapet satt han og ventet i timevis, redd og usikker, uten å få noe informasjon eller vite hvordan det gikk med meg.

Når jeg var ferdig operert og endelig gjenforent med min nye familie, handlet bare alt om pupp og amming. Det var så brutalt at de bare dro og røsket i kroppen min. Det er ironisk at når man går gravid så hylles man og behandles som en GUDINNE. Mens det øyeblikket man har født, så skal man gjemme seg. Alt med fødselens etterord blir omtalt som stygt – arr, strekkmerker, at det er ekkelt med offentlig amming.

Alle legene, kirurgene og resten av de som bestemmer var så «kliniske» i en situasjon som jeg hadde sett for meg skulle være så vakker. I stedet sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke har født. Bekreftelsen ble endelig da jeg heller ikke fikk oppfølgingssamtale, som alle fødende kvinner har krav på. Jeg har operert ut et barn. Ikke født. Jeg er lei meg fordi jeg føler at jeg ikke mestret å føde. At urkvinnen inni meg sviktet. At jeg ble et offer for byråkratiet på den måten at sykehuset presset på, selv om jeg og barnet ikke var klar, og satte meg i gang for å spare penger og frigjøre plassen til noen andre. Jeg er lei meg for at jeg mistet kontroll over egen kropp, og måtte overlate det kjæreste jeg har i noen andres hender. Det er klart det er et tap på mange måter. Jeg kjenner på bitterhet når jeg ser andre mennesker som poster bilder på Facebook av at de har barnet på brystet. Det er ikke noe godt å være utenfor normen.

Jeg ble stum. Visste ikke hva jeg skulle si. Det var en hjerteskjærende fortelling. Vi gikk i stillhet en stund, før jeg spurte henne, «er du redd for å få flere barn?»

Hun ble stille, tenkte seg litt om før hun svarte: «Jeg vil gjerne ha et barn til, men jeg er redd for å ikke ‘få lov til å føde igjen’». Nå svingte vi inn mot huset hennes. Det jeg ønsker å klare å mestre neste gang er en vaginal fødsel hvor jeg kan få lov til å ta valg. Jeg skal gjøre masse research neste gang, for å åpne opp for hva annet det kan være. Og for å bli tøff nok. En fødsel er et traume for mor og barn. De har barselpsykolog på helsestasjonen. Barsel må bli bedre, slik at alle får samtaler. Jeg tenker at det er ironisk. Og komplekst. At min fødselsfortelling er den samme som jeg ikke ville høre i begynnelsen. Men jeg har fortsatt håp. Neste gang skal jeg stole på kroppen, men også på hodet.